Til Nervi i Napoléons fotspor..

[Døren er åpen hos Nervi]

I 1808 FLYTTET NAPOLÉON BONAPARTE grensen for Frankrike helt bort til Sesia-elven i Piemonte. Hvorfor? Fordi han ønsket å innlemme Gattinaras vinmarker i sitt eget rike. Økte skatteinnsamlinger har nok mesteparten av skylda, men samtidig fikk han også innlemmet mye god vin innenfor grensene..

Spol så frem 200 år. Plutselig er det en liten gjeng nordmenns tur til å oppdagene dette områdets vinskatter. Ingen hojende og plyndrende vikinger som herjet Europa for 1.000 år siden heldigvis, ei heller har de opptrådd som en skattekåt fransk keiser. Neida, vi snakker fire norske familier som i stedet har tilført kapital og muligheter.

CANTINE NERVI er nemlig historien om den hundre år gamle vingården (byens eldste) som ble berget fra konkurs av fire norske investorer i perioden 2009-11. Erling Astrup var allerede forelsket i vinene, med seg på laget fikk han Karl Skjelbred, Bjørn Wicklund og den norske vinimportøren Christopher Moestue. De overtok en vingård som i realiteten var konkurs - dette etter at eierfamilien, stålentreprenøren Germano Bocciolone, røyk overende i kjølvannet av Lehmann Brothers-skandalen i 2009.

VI BEFINNER oss som sagt i Gattinara. En liten by 45 minutters kjøretur i bil gjennom den ene landsbyen etter den andre, nordvest for Milano. Et frodig og grønt område med mye tett skog, i tillegg til i overkant av 100 hektar vinmarker som bærer betegnelsen DOCG Gattinara. Til sammenlikning, en fotballbane er ca 0,7 hektar stor - så størrelsesmessig snakker vi kun snaut 150 fotballbaner.

Disse drøyt 100 hektarene ligger 290-420 meter over havet, og er igjen inndelt i 19 navngitte enkeltvinmarker (cru). Som perler på en snor ligger disse cruene, spredd utover en rekke åsrygger over byen Gattinara.

I SKYGGEN AV BAROLO OG BARBARESCO, men likefullt historisk. Enkeltmarker som Molsino og Valferana er nemlig nevnt i dokumenter tilbake til henholdsvis fjorten- og tolvhundretallet. Druen det i realiteten handler om er ulven i fåreklærne - den aromatisk forførende, tanninrike og fargesvake nebbiolo (beklager bonarda og vespolina, men dere kommer i andre rekke). Klimatisk ligger forholdene i Gattinara godt til rette for å lage friske og smaksrike viner på nebbiolo - med flere soltimer enn Barolo, samtidig som nettene er kjøligere.

[Molsino i sol. Og høsttåke.
Øverste bilde: nervicantine.it]

NERVIS FILOSOFI eller DNA om du vil kan oppsummeres i to enkle hovedpunkter. (1) Vinene skal ha en myk tanninstruktur, og (2) frukten skal være i fokus - ikke krydder fra fat, eller andre vinmakertekniske krumspring. Vinen skal snakke oppvekststed.

LYKKES DE? Ja, tilbakemeldinger fra øvrig presse tyder uomtivstelig på det. Og min opplevelse er også udelt positiv. Vinene har en "luftighet" og løft som ikke er så utbredt i for eksempel Barolo. Men er det egentlig husstilen som snakker? Eller er det terroir? Jeg vet ikke, sannsynligvis en kombinasjon. Vinene fra Nervi virker spille mer på det delikate enn kanskje noen av de andre toneangivende lokale "konkurrentene" - de litt mer rustikke eller de som skrur opp trøkket i vinene sine. Et sterkt finessekort på hånden er definitivt det lavere alkoholnivået enn det vi finner i Barolo, nærmere 1 prosentpoeng lavere virker være oppnåelig.

NERVIS SUKSESS kan nok også tilskrives forhold som kontinuitet og ydmykhet. Kontinuitet gjennom at sentrale ansatte som Ettore Bornate (ansvarlig for vinmarkene) fortsatt er ombord - han startet opprinnelig i 1973, og ble hentet tilbake i 2012 etter fire år som pensjonist. Ønologen Enrico Fileppo med over 30 års fartstid for Nervi styrer fortsatt i kjelleren. Stemningen virker være god - det er en smittende latter på gårdsplassen blant arbeiderne som ankommer jobben om morgenen. De norske eiernes fokus er snarere å bedre forutsetningene for å fortsatt lage og utvikle et sterkt produkt - fylle på verktøykassa (bytte ut fat, oppdatere utstyr, styrke arbeidet innenfor marked- og distribusjon) om du vil. Og i liten grad gå i veien for den lokale, vinfaglige kompetansen. La de som kan lage vin, lage vin - og heller tilrettelegge, samt ikke minst utvide markedet - for både Nervi, men også den regionale merkevaren DOCG Gattinara. Det er nemlig enklere å konkurrere på en global vinarena hvis området du lager vin i også har cred.

VINER:

Nervia Gattinara 2011 | "Det flytende visittkortet" - eller gårdens sjel på flaske om du vil. 2011-årgangen som nå er i butikkhyllene er en deilig sak. Energisk med kjølig, balsamisk krydderpreg. Saftig fruktighet med små frekke detaljer i smaksbildet, og signaturmyke tanniner. Finnes i omtrent alle landets butikker. Strålende kjøp! | 219,90

Nervi Gattinara Molsino 2009 | Gårdens stolthet. Flaggskipet fra vinmarken Molsino, som i praksis nesten er å betrakte som monopolmark. Med Alpene som backdrop er det ikke bare landskapet som kan ta pusten fra en, vinen er seriøst imponerende også. Som å drikke en episode av Game of Thrones nærmest - det er en jernneve i fløyelshanske rett og slett. I nesen er det mer jordsmonn enn utadvendt frukt som dominerer. Tyggbare tanniner matches med titlalende moden og konsentrert frukt. De fleste bryterne er skrudd litt mot høyre, og da er jo balansen helt på plass PS! Har du i likhet med meg en viss fetisj for kart og slikt? I så fall, her er google maps-koordinatet for det praktfulle amfiet i vinmarken. | 399,90

[Amfiet i Molsino-marken]

Nervi Gattinara Valferana 2009 | I luftlinje er ikke denne vinmarken mange meterne fra Molsino, men stilen er likefullt betraktelig forskjellig. En gjennomgående mer beefy vin, med grovere munnfølelse og en krydret, lett fleskete mørk frukt. | 329,90

Nervi Rosa 2014 | Lunsjvinen. Helten til smårettene. Da jeg smakte denne rosévinen tilbake i mai noterte jeg "aromatisk - fruktdrevet og floral. Det er godt med jordbær (og hint av kirsebær) som dukker opp i årets utgave av en rosévin som etter hvert har blitt blant polets absolutte sikkerstikk. Syrefriskheten og den litt lubne munnfølelsen er kanskje ikke like avrundet denne årgangen som tidligere, men mulig den setter sett litt utover sommeren? Lett tørrhet i utgangen inviterer til matfølge." Smakt nå i september kan jeg si at den er faktisk strået hvassere nå på høsten enn den var på forsommeren! | 169,90

Nervi Bianca Erbaluce di Caluso 2014 | Vinhusets hvite alibi er slett ikke ueffen, og bærer en hyggelig prislapp også. Uformell vin med smak av fersken med florale hint. Fin syre og rund i kantene. | 149,90

Sjekk også ut Cantine Nervis egen innholdsrike nettside for detaljert historikk, inkludert linkbibliotek til en rekke presseutklipp fra norsk media.

------
Psst! Husets vin har akkurat rundet 4.100 følgere på Facebook. Men stopper ikke der! Er du og vennene dine med på reisen? 

Psst2! Nå er endelig boka mi, "Husets vin. Senk skuldrene. Lær triksene" i handelen! Bestill den her! 

Psst3! Husk å abonnere på nyhetsbrevet! Hver gang en ny sak publiseres på Husets vin - så spretter en mail inn i mailboksen din. Enkelt, ikke sant? 

Psst4! Følg instagramkontoen @gunnarskoglund - det hender nemlig at entusiasmen tar litt overhånd når jeg smaker gode viner. Og da røpes de gjerne der før de dukker opp her på bloggen...
------

[Det gjøres oppmerksom på at artikkelforfatteren var gjest hos Nervi over et døgn i september, med reise- og opphold dekket av produsenten/importøren. Det gjøres samtidig oppmerksom på at det ikke finnes noen krav om gjenytelse/artikkel, eller noe vederlag mottatt for denne artikkelen.]