En aldri så liten duell fant sted på kjøkkenet nå nylig; hvor to årganger av Sandemans Confradeiro Reserva skulle til pers (henholdsvis 1988 og 2002).
Om disse to årene kan et raskt søk på Wikipedia avsløre at:
Om disse to årene kan et raskt søk på Wikipedia avsløre at:
1988 var det året Geir Karlstad ikke klarte stå på bena under vårt dårligste vinter-OL noensinne (null gull), Rain Man var årets film og Marco van Basten scoret DÉT målet i EM-finalen mot Sovjet. Og jeg var en ekte fjortis.
Damen i butikken hos Sandeman advarte riktignok om at det var risiko for at 88'ern nok hadde sett sine beste dager, men det stoppet ikke meg fra å forsøke.
Damen i butikken hos Sandeman advarte riktignok om at det var risiko for at 88'ern nok hadde sett sine beste dager, men det stoppet ikke meg fra å forsøke.
2002 var heller ikke et år uten begivenheter. Vinter-OL ble arrangert i Salt Lake City, og Johann Mühlegg raste rundt i løypene med urent mel i posen. USA invaderte Afganistan, og 'all my life' med Foo Fighters var en hot låt.
Men nok historietime nå, tilbake til kjøkkenet!Uten å gå alt for mye inn på smaksnotatene kan det røpes at det overraskende nok var åttitallet som stakk av med seieren denne kvelden.
Javisst var '88 en smule eller to over the top, men på ingen som helst måte ødelagt. Den kunne fortsatt by på en utfordrende nese som innledningsvis mest kunne minne om tawny portvin; dette forsvant etterhvert og ble ersattet av toner av sopp, kirsebær og treverk med litt møbelpolish. Tanninene var fullstendig nedslipte, og det som var igjen av frukt måtte lokkes litt frem.
I 2002'ern var det derimot fortsatt godt med tanniner, men fruktkonsentrasjonen var nok litt forbi middagshøyden. Litt som Foo Fighters i grunn. Aromamessig var nesen preget av tørket frukt, kirsebær, krydder og plank - intet der som tydet på at vinen var kommet såpass langt i utviklingskurven som det hadde i munnen.
Link til produsenten med de seriøst kule plakatene: Sandeman.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar