To modne fra Douro, Marco van Basten og Foo Fighters.

En aldri så liten duell fant sted på kjøkkenet nå nylig; hvor to årganger av Sandemans Confradeiro Reserva skulle til pers (henholdsvis 1988 og 2002).

Om disse to årene kan et raskt søk på Wikipedia avsløre at:

1988 var det året Geir Karlstad ikke klarte stå på bena under vårt dårligste vinter-OL noensinne (null gull), Rain Man var årets film og Marco van Basten scoret DÉT målet i EM-finalen mot Sovjet. Og jeg var en ekte fjortis.

Damen i butikken hos Sandeman advarte riktignok om at det var risiko for at 88'ern nok hadde sett sine beste dager, men det stoppet ikke meg fra å forsøke.

2002 var heller ikke et år uten begivenheter. Vinter-OL ble arrangert i Salt Lake City, og Johann Mühlegg raste rundt i løypene med urent mel i posen. USA invaderte Afganistan, og 'all my life' med Foo Fighters var en hot låt.

Men nok historietime nå, tilbake til kjøkkenet!

Uten å gå alt for mye inn på smaksnotatene kan det røpes at det overraskende nok var åttitallet som stakk av med seieren denne kvelden.

Javisst var '88 en smule eller to over the top, men på ingen som helst måte ødelagt. Den kunne fortsatt by på en utfordrende nese som innledningsvis mest kunne minne om tawny portvin; dette forsvant etterhvert og ble ersattet av toner av sopp, kirsebær og treverk med litt møbelpolish. Tanninene var fullstendig nedslipte, og det som var igjen av frukt måtte lokkes litt frem.

I 2002'ern var det derimot fortsatt godt med tanniner, men fruktkonsentrasjonen var nok litt forbi middagshøyden. Litt som Foo Fighters i grunn. Aromamessig var nesen preget av tørket frukt, kirsebær, krydder og plank - intet der som tydet på at vinen var kommet såpass langt i utviklingskurven som det hadde i munnen.

Link til produsenten med de seriøst kule plakatene: Sandeman.

Masse Malbec

I glasset i dag er det frukt, frukt, masse frukt, samt en ikke ubetydelig mengde med eik.

Det behøver nødvendigvis ikke være så ille det, selv om dette ofte betyr at den ikke helt faller i smak hos norske vinkritikere som gjerne fremhever friskhet og en mer behersket fremtoning.

Tett og dyp lilla farge, med rosa skjær i kantene. Nesen er nokså intens og direkte; søtlige toner av mørke bær, kanel og masse toastpreget eik, med hint av medisinskap.

Søtlig anslag, smaker av mørke bær og eik. Big bodied, og alkoholen kunne nok vært en tanke mer diskre.

Spiller ikke på spennende kompleksitet, men det er en likefrem kompiskandidat som passer godt til grillsesongen, eller rødt kjøtt generelt. Myke tanniner.

Nokså "Parkerisert" sak, og har mottatt 90 poeng fra ypperstepresten for fruktbomber. Wine Enthusiast følger opp med 91 poeng - så dette appellerer absolutt til de amerikanske ganer. Faller nok også i smak for veldig mange her på berget også.

Ikke i Vinmonopolets hyller, men over grensa derimot finner du Chakana Estate Selection til SEK 109:-. Grei pris det.

Link til produsenten, Bodega Chakana.

Seriøse saker fra Chile

Farge: Lilla, nokså intens og dyp kjerne. Rosaskjær i kantene.

Nese: Klassisk Syrahduft, tydelig sort pepper, blomster, kaffe og lær.

Smak: Tett og veldig fokusert, mørke bær og lær dominerer. Konsentrert og barsk, lett bitter. Varmer godt, og har en tett plysktig tekstur. Sitter lenge. Nesen er mer flørtete enn munnen i min bok.

På matfronten vil en grillet entrecote med enkel og rustikk tilbehør ha gode muligheter til å bli bestekompis.

Falernia Syrah Reserva 2007 finner du i bestillingsutvalget til hundreogniogseksti kroner.

Link til Chiles nordligste vingård, hvor det lages noen spennende viner: Falernia.

Drink Zin! Preston of Dry Creek.

Etter noen mils kjøring gjennom vakkert vinlandskap, omtrent ved enden av West Dry Creek Road, finner vi vingården Preston of Dry Creek.

Her er det ikke bare vin som produseres, på gården har de nemlig også et vaskekte gårdsutsalg hvor man finner økologiske varer som olivenolje, oliven, valnøtter, pølser, grønnsaker, mel, brød og truser. Ja truser. Med småfrekke meldinger på.

En hver gård med respekt for seg selv har en gårdskatt. Preston har åtte.

Under vårt besøk viste tre av disse seg fram, om enn i nokså avslappet positur der de søkte tilflukt fra solheten.

Dry Creek Valley er som navnet avslører et nokså tørt område. Og varmt. Dette er mekka for den solglade og varmesøkende druen Zinfandel (eller Primitivo som den er kjent som i Italia).

Smakingen koster $10 for fire valgfrie viner, refunderbart ved kjøp.

Jeg gikk for fire røde rakkere, og falt (programmessig kanskje) mest for deres 2009 Zinfandel (som faktisk inneholder 13% Petite Syrah). Til $36 får du kirsebær og krydder pent innpakket i en relativt myk pakke. En riktig bra myk pakke sådan.

2009 L. Preston kommer i en smart og kul innpakning og koster $38. Litt friskere preg enn det sødmefylte Zin'en, med masse frukt godt balansert mot voksne tanniner.

"No large groups or busses please" står det på nettsida. Mer enn OK for meg det. Sjarmerende og low key sted dette, akkurat som bestilt.

Link til produsenten; Preston of Dry Creek.