Duft: Delikat rødbærsfrukt mest fremtredende, noe lær og toner av rått kjøtt også. Utadvendt uten å være voldsomt intens. Aromamessig nærmere Crozes Hermitage enn Barossa.
Noen mennesker blir man oppriktig glad for å møte, Aldo og Giuseppe Vajra er blant disse menneskene. Deres smittsomme glød og pasjon for bærekraftig produksjon er ektefølt. Her er det frukten som står i sentrum, ikke vinmakertriksene.
Duft: Lakris, kirsebær, troika, toasty fat og neglelakk.
Smak: Rik og massiv frukt, kokos, sjokomelk. Sexylubben kropp. Mindre friskhet enn det jeg normalt venter fra Barbera, plysjaktige tanniner. Klokker inn på 15% alkohol, men integrerer det helt fint.
Duft: Fruktig og lett søtlig førsteinntrykk. Tropiske frukter dominerer - ananas og mango spesielt. Noe mandarin og Granny Smith-epler også. Medium intensitet.
Innsmigrende og sødmefull duft av skogsbær, vaniljekaramell og skolekritt. Ekte kritt - ikke det ekle lakrisgotteriet. Medium intensitet.
Uten skarpe kanter smyger den seg rundt i munnhulen med toner av modne kirsebær og skogsbær, samt en spicy touch. Myk, solid kropp, men ikke overdøvende.
Elio Altare regnes gjerne som pionéren innenfor "modernismebølgen" fra slutten av 70-tallet, og kan by på en sjeldent fascinerende historie.
Jeg vil ikke bruke nevneverdig med spalteplass på historien i dette innlegget, men anbefaler at du klikker på linken helt i bunnen. Der kan du lese mer om hvordan Elio ble alvorlig forgiftet av sprøytemidlene de tidligere anvendte, hvorpå han kuttet opp og brente alle fatene og hugde ned de forgiftede frukttrærne - og deretter ble gjort arveløs.
Tettere farge enn forventet. Aromamessig er dette en rakker som er nokså fremoverlent med sine høye intensitet. Vi finner jordbær, vanilje og jordlige toner. Et fremtredende brentpreg, samt aroma av kaffe og lær bidrar også med sin tilstedeværelse. Jeg fristes også til å si fjøslukt. "Great Burgundy smells of shit" er et sitat man også kan låne litt fra, om enn langt fra Burgund - så hvertfall åpenbart Pinot.
Rubinrød på farge, vandig kant. Nokså tilbakeholden og reservert på nesen, men solbærene er å spore. Bærene er akkompagnert av svake toner av enebær og lær, samt et vegetalt (urtepreget) snev.
Duft: Åpner med tropisk toner, ananas spesielt. Et pent integrert fatpreg noteres også. Etterhvert treffer vi på både gule plommer og snev av både pære og eple. Forlokkende, og akkurat passe intensitet.
I går kveld var det duket for lanseringsfest for den første vinen som bærer Hellstrøms navn. Åstedet var Skaugum, og det var åpenbart slått på stortromma, da lokalet etterhvert ble tettpakket av vinpresse, øvrig media, venner og andre inviterte livsnytere.
Jakten etter viner laget på druen Pelaverga brakte Comm.G.B.Burlotto rett inn på radaren. Pelaverga, ukjent for mange kanskje, er den aromatiske druen med det lette steget og det herlige krydderpreget. I Verduno, en av landsbyene i Barolodistriktet, har denne fått sin egen DOC. Høyst fortjent etter min mening.
Burlotto er en produsent som lager 80-90.000 flasker årlig, og en rekke eksempler er vi så heldig å ha på Vinmonpolet i Norge, med italiaekspertene Gaia Wine & Spirits som importør.
For tredje året på rad ble "primeursmakingen" avholdt i foajeen til operabygget.
Etter sigende var det noen hundre færre deltakere i år enn i fjor, med den heldige bi-effekten at det var litt smidigere å komme seg frem til bordene å få smakt på godsakene. Samtidig gikk flere av produsentene tom for de "gamle" årgangene nokså tidlig, for mitt vedkommende medførte det at det hos tre av ni som jeg oppsøkte allerede var tomme (ca klokken 16:00/16:30).
Etter en lang periode med skikkelig sommervær, falt temperaturen med flere grader og regnet høljet ned. Frykten for at høsten allerede var kommet ble umiddelbart kontret med "høstlig" mat som kantarellrisotto, pimpet opp med litt andebryst på toppen.
Å finne vin fra kjelleren (les: vinskap) til dette var faktisk såre enkelt, nylige reiser gjorde at jeg ikke kunne klage på utvalget av hverken klassiske lekkerbiskener fra Piemonte eller nivået på luringer fra California.