Som vinnerd er det ikke rent lite kjipt å være født i 1974, en mer eller mindre begredelig årgang over hele Europa! Riktignok kan man med sjarm og flaks komme over drikkbare saker fra Porto (har smakt, og likt) og Barolo/Barbaresco (har smakt noen få, men de har alle vært grusomme). Desto gledeligere da at ca 2.500 flasker av den libanesiske kultvinen Chateau Musar lanseres i Vinmonopolets bestillingsutvalg i morgen! Omlag 2.500 flasker er tatt inn, og prislappen er høyst sympatiske 899,90. Historien bak denne spesielle årgangen, er like sjarmerende som selve vinen (jeg prøvesmakte i går) er nydelig. Tiden er inne til å kjenne sin besøkelsestid..
Klar for å leke litt med smaksløkene og luktesansen din? Jeg tenkte meg det ja. Alt du faktisk behøver til dette eksperimentet er en hundrelapp (hvis du skal bruke samme vin som jeg gjorde), og et par spiseskjeer eikeflis.
Nå tror du kanskje at eikeflis er vrient å få tak i, men det er enklere enn du tror. Alt du behøver er å sende en mail til mailadressen du finner på side 30 i Vinmonopolets nye glimrende hefte, "bli en vinsmaker". På nevnte side finner du for øvrig også fremgangsmåten til dette lille eksperimentet. Smakeheftet finnes også i en papirutgave, det henter du enkelt og greit i den butikken som du kjøper vinen din i.
De fleste viner er bare nettopp det. Bare en vin altså. Gjæret druesaft, lagd etter en formel designet for et spesifikt marked. Ikke alle er det selvsagt. Og det aller, aller beste er når en vin bare river meg fullstendig med! Det skjer ikke ofte nok er jeg redd, da fokuset mitt har en tendens til å være innstilt på å finne noe å pirke på, i stedet for å bare glede meg over nytelsen. "Vinskribentforbannelsen" kalles dette.
Men nå er tiden inne til å revurdere letingen etter feil og mangler, gi litt faen, og heller fokusere på det digge ved vinen jeg nyter. For jeg har nemlig hatt en liten oppvåkning.
Ved La Morras bymur, og med utsikt over store deler av baroloområdet, befinner kjelleren til Marcarini seg. Foruten sin unike Boschi di Berri Dolcetto fra upodete vinstokker, er Marcarini kjent for å lage tradisjonelle viner til en moderat pris. Det er ingen liten bragd, med tanke på at de har blitt kjæledegger i amerikansk vinpresse - med høye scorer hos Robert Parker's Wine Advocate, samt utnevnt til Winery of the Year i 2006 av Wine & Spirits Magazine.
Et av mine favorittspørsmål når jeg besøker vinmakere, er hva de foretrekker å drikke til pizza - øl eller vin? I Piemonte i Italia, hvor jeg etterhvert har møtt en hel del, er svarene så langt utelukkende øl. Gjerne etterfulgt av himling med øynene, over at jeg i det hele tatt vurderer rødvin som et relevant alternativ. Én eneste vinmaker har så langt åpnet for at vin kan være OK, men hans "liberale" holding har da også medført turiststempel i sitt eget lokalmiljø. Vi nordmenn er derimot veldig glad i kombinasjon rødvin og pizza, og det samme kan sies om amerikanerne. I en artikkel jeg nylig leste, ble 11 amerikanske vinkelnere bedt om å gi sitt beste vintips til pizza. Svarene spriket voldsomt, med noen forslag som for meg virket for meg virket å være "godt uttafor". Av denne enkle grunn har jeg derfor bestemt meg for å ofre meg til et nytelsesbasert "pizzaprosjekt" på hjemmebane. Så hver gang pizza står på menyen (= nesten månedlig) fremover, skal to/tre ulike drikkevarer testes - og både rødvin, hvitvin, musserende vin og øl skal til pers. Og jeg diskriminerer ingen, så flere tilsynelatende snåle forslag skal også få prøve seg.
Fem lekre viner som nylig har fått hilse på smaksløkene mine. Alle som en er de smakt på hjemmebane, sammen med mat og godt selskap - slik vin skal nytes! Her finner du vinen som topper lista over fiskegratengens bestevenner (og den er gresk faktisk!). Eller hva sier til en hyggelig priset årgangschampagne? Hvis ikke det frister, så spiller jeg gjerne rieslingkortet, høyner med en nebbiolo og trumfer det hele med rød burgund. Jepp, se selv:
Alle sier at sine egne viner uttrykker det perfekte terroir. Men hvorfor skjuler de da dette under ny barrique?"
Giuseppe Mascarello (den tredje Giuseppe i rekka, og totalt femte generasjon vinmaker) er krystallklar på hvilke prinsipper som gjelder hos Giuseppe Mascarello e Figlio. Selve vinkjelleren er anonymt lokalisert, i et mindre industriområde rett utenfor det offisielle baroloområdet. Her er det ingen spektakulær utsikt eller annen "romantisk drahjelp". Men hvem behøver det når vinene synger så rent som de gjør?
Tilbudslista i oktober er ikke av de største, men av og til er det ikke nødvendigvis størrelsen som gjelder... For blant spanske gjengangere vi har sett drøssevis av ganger tidligere på denne listen, så finnes det nemlig også noen artige små godbiter - vel verdt noen tastetrykk!