lambrusco er ikke lambrusco

Tenk deg prosciutto som formelig smelter på tunga, vellagret og kremete parmigiano reggiano, tyktflytende intens balsamico, og ikke minst salami proppfull av smak. Tennene løper i vann, ikke sant?

ALLE disse godsakene kommer nemlig fra området rundt byen Modena, i regionen Emilia Romagna. Du skjønner fort at menneskene her har sansen for det gode liv, hvis jeg samtidig nevner at spreke sportsbiler fra Ferrari, Lamborghini og Maserati også har samme postadresse. La oss imidlertid dvele litt ved godsakene innledningsvis, for hva drikker egentlig lokalbefolkningen til disse? Svaret er like enkelt som det kanskje er overraskende for mange. Og svaret er lambrusco. Ja du hørte riktig, det er lambrusco.

LAMBRUSCO ER NEMLIG VINEN som er dratt ned i søla, og dømt til et liv på nederste hylle i supermarkeder verden over. Men myter må knuses, for lambrusco er nødvendigvis ikke den begredelige lambrusco som mange har blitt forledet til å tro. La derfor disse kjipe to euros flaskene med klissete «Lambrusco» stå i fred på den nederste hylla, for de yter ikke vinen rettferdighet. Den tradisjonelle lambrusco er nemlig tørr og matvennlig, bli med og sjekk den ut.

«ITALIAS MAGE», er hva Emilia Romagna går under på folkemunne. Om ikke godsakene jeg nevnte innledningsvis frister, så kan jeg også opplyse om at den berømte bolognese-sausen kommer fra samme regionen, nærmere bestemt Bologna, Modenas naboby. Kirsebærene fra Modena er også fantastiske, og visste du at Europas eneste opphavsbeskyttende syltetøy kommer fra dette området? Laget av kirsebær selvsagt.

UNDERVURDERT OG TIDVIS LATTERLIGGJORT fordi den er en musserende rødvin. Men det er faktisk i boblene at lambruscos særpreg ligger. Riktignok finner du både hvite- og roséviner med Lambrusco på etiketten, men det er de sprudlende rødvinene som langt på vei definerer den. De kommer enten som frizzante (perlende og med færre bobler) eller spumante («vanlig» musserende), og de seriøse utgavene lages på tre ulike måter: 

1. metodo classico, eller «champagnemetoden» som det strengt tatt ikke er lov å kalle den.  Kort fortalt, andregangsgjæring på flaske, hvor vinene sendes avgårde med en liqueur d’expedition. Metoden har fått et oppsving i det siste og gir kanskje de mest «ambisiøse» vinene, men ikke nødvendigvis de mest unike i det store bildet?
2. charmatmetoden, med andregangsgjæring på tank slik vi kjenner det blant annet fra prosecco. Det hele handler om å bevare mest mulig av den opprinnelige fruktkarakteren, samt unngå påvirkningen fra gjærcellene som bidrar til magi for champagne. Det er en billigere metode, og det er masse digg å finne blant disse vinene, så hvorfor ikke?
3. methode ancestrale, som er den opprinnelige metoden for lambrusco. Hvor kullsyren utvikles ved naturlig andregangsgjæring på flaske, uten degorgement. Ikke så utbredt lengre, men kanskje den mest spennende metoden da den bevarer mye av den opprinnelige fruktkarakteren, samtidig som vinen utvikler noe kompleksitet fra andregangsgjæring på flaske.

DEN VILLE VINEN. Historien til Lambrusco går langt tilbake lang tid, hvor den ble referert til som labrusca vitis, «den ville vinen».  Det var en regelrett «villvin» som produserte druer med lett bitter smak, og som vokste vilt rundt jordene. Fortsatt kjennetegnes lambrusco ved å være utpreget vigorøs, og tillatt avkastning er faktisk over 200 hl/ha. Det er et utbytte som er langt forbi grensa til at et øyenbryn eller to heves, jeg gjorde i hvert fall det. Men flere produsenter påstår hardnakket at for lav avkastning gir usjarmerende og for konsentrerte viner som ikke passer stilen. Det er ikke umulig at de har et godt poeng i nettopp det.

TRE ULIKE DRUER av Lambrusco er toneangivende i provinsen Modena. Det de tørre vinene har til felles er friskheten og livligheten som boblene bidrar med, og at vinene ofte er fruktdrevet og fersk, med rom for deilige florale undertoner. Ulikhetene mellom de tre druene er imidlertid langt større enn de fleste kjenner til. 

[L. Sorbara til venstre,
L. Grasparossa til høyre]

Lambrusco Grasparossa byr på tett lilla farge, aroma av moreller og blåbær, noe mer kropp enn de to øvrige, og en lekker tørrhet i finishen. Lambrusco Sorbara er derimot svært lys på farge, faktisk lysere enn rosévinene laget av grasparossa, med toner av røde bær (syrlige kirsebær og bringebær) og markant syrefriskhet. Lambrusco Salamino har fått navnet fra at klasen kan ligne en salamipølse på form. Den mest dyrkete av de tre druene, og plasserer seg uttrykksmessig midt i landskapet mellom de to førstnevnte – den låner litt syre her, og litt tanniner og farge der. Den minst særpregete av de tre, og brukes gjerne til rosévin eller i blandinger sammen med sorbara for å sprite opp farge og kropp.

LAMBRUSCO OG MAT. Tørr lambrusco er som skapt for lokale spesialiteter som salami, spekeskinke, hard ost som parmigiano (parmesanost) og fylt pasta som tortellini og ravioli (gjerne fylt med kjøtt, ost eller urtekrem). Friskheten og boblene spiller fint opp mot pizza og risotto også! De søtere variantene er velegnete til fruktbaserte desserter, småkaker eller spicy mat.

RADARVARSELET. Under mitt opphold i området smakte jeg viner fra en hel rekke produsenter, noen bedre enn andre selvfølgelig. Dessverre er ingen av disse vinene å finne på polet foreløpig, men nordmenn er uansett et reisende folk, så kommer du over du over en flaske fra noen av de følgende produsentene er det bare å ta frem lommeboka.

Villa di Corlo lager presise og aromatiske viner, gjennomført flotte og umulige ikke å forelske seg i. Cantina di Carpi e Sorbara er Italias eldste kooperativ i drift. De er svære, og har som misjon å «lage mye vin, med god kvalitet». Det høres verken sexy eller romantisk ut, men den jobben gjør de faktisk med bravur. Og prisene er svært lave med tanke på kvaliteten. De små økoprodusentene Cavaliera og La Piana lager også flotte viner. Sistnevnte mer aromatisk og flørtende i stilen, inkludert cuvéen ‘Capriccio di Bacco’ som er helt uten tilsatt svovel. Førstnevnte lager tørrere og mer vinøse viner. På radaren er også ‘Eclisse’ fra Paltrinieri, kanskje den lekreste sorbara jeg smakte under reisen.  Høy kvalitet finner du også i vinene til Manicardi og Fattoria Moretto.

LAMBRUSCO ER KANSKJE ikke «tenkevinen» du bruker hele kvelden på å analysere. Det står nok ikke i stillingsinstruksen heller. Der står det derimot at den skal tilby uformell livskvalitet til glade mennesker som ikke tar seg selv høytidelig. Reis i glasset, opplev, og kverk noen myter bare for nytelsens skyld. Lambrusco er ikke lambrusco.

Psst2! Er DU blant de snaut 3.000 som følger Husets vin sine krumspring på Facebook?