På besøk i Piemonte: Serradenari & Giulia Negri - på barolos tak

[Hunden Tartufo (betyr trøffel), pryder både vinkapselen og etiketten]

I og med at Giulia Negri, garagisten på 22 år, var opptatt med eksamener i Milano - så ble det pappa Giovanni som fikk vikaroppdraget med å ta i mot besøket fra Norge. Et oppdrag den karismatiske, kunnskapsrike og synlig stolte Giovanni løste til punkt og prikke.

Giovanni Negri driver selv familiens vingård, Serradenari, hvor vinproduksjon har foregått tilbake til 1880. Denne ble revitalisert i 2001, og gården fremstår i dag som eksklusiv, men samtidig høyst jordnær.

Størrelsesmessig er gården blant de mindre i området, med 6ha dyrket vinmark og ca 30.000 flasker i årlig produksjon. Alt eksporteres ut av Italia, med USA og Japan som viktigste markeder. I tillegg har Serredenari også 8ha med skogseiendom, en skog hvor den sagnomsuste og høyst eksklusive hvite trøffelen trives.

Vikartimene til Giovanni inkluderte for øvrig en fabelaktig miks av lokalhistorie og geografi, i form av en "off road field trip" på firehjuling i barolos høyestliggende vinmarker. Uvurderlig.

Serredenari er som en estate å betrakte, med sine vinmarker omkransende selve gården. Dette til forskjell fra brorparten av produsentene i Piemonte, som gjennom generasjoner av arveoppgjør, kjøp og salg og inngifting har fått en nokså fragmentert portefølje av vinmarker - godt spredt utover hele Langhe.

Et annet kjennetegn er at der hvor andre produsenter bruker de presumptivt "dårligste" markene på andre lokale druer (som dolcetto og barbera), så velger Serredenari en annen strategi. Sine nordvendte marker, som Giavonni karakteriserer som "terrible exposition for Nebbiolo", er hovedsaklig plantet med burgunddruene chardonnay og pinot noir. I tillegg finnes også en "hemmelig" utenlandsk hvitvinsdrue som Giovanni har smugplantet i noe omfang. Navnet på druen ville han ikke røpe, men en forsnakkelse røpet Pyreneene som opprinnelssted.

Giovanni slet i flere år med å få til både pinot noir og chardonnay, så ille faktisk at han vurderte rykke opp alle plantene. Men Giulia var den som knekte koden, som blant annet involverte tidligere innhøsting (omlag to uker) enn hva far selv hadde gjort. Og nå er det ikke snakk om å rykke opp noen planter..

For Giulias moderate "garasjeproduksjon" på 5.000 flasker, har faktisk Norge blitt en av de viktigste markedene - og alle hennes tre viner er nå representert på Vinmonopolet. Vinene høster generelt lovord over hele fjøla, og gode ord deles ut fra både Dagens Næringsliv, Adresseavisen og Aperitif. Jeg smakte på ferskeste årgang av alle disse tre vinene og ble betatt av den rene, lett sødmefulle fruktigheten og elegante strukturen. Spesielt fascinerende var de to røde eksemplarene.

VINENE

La Tartufaia Langhe Chardonnay 2010
Inneholder 10% av den hemmelige druen. Relativt diskret duft med hvite blomster, hint av fersken og et svakt nøtteaktig drag. Delikat og utholdende tekstur. En godt laget vin, men nesten litt for "flink". 2009-årgangen finnes på polet til 219,-.

La Tartufaia Langhe Pinot Nero 2011
Floral og "leafy" med friske jordbærtoner. Aromatisk, med moden og samtidig relativt diskret bærfrukt. Elegant, myk, og langt fra syltetøypreget. Parfymert utgang. 2010-årgangen til 219,- på polet den også.

Barolo La Tartufaia 2009
Ung lillafarget. Fruktdrevet og sjenerøs duft, supplert av kjølig lakris og noe roseblader som titter frem etter litt lufting. For rasen et mykt anslag og midtparti. Balansert og med en søtlig, men saftig frukt. Tørr og fast, mineralsk (saltaktig) utgang. Jeg smakte en hel del 2009'ere i løpet av uken, denne er et flott eksempel for de mer avdempete baroloene fra den årgangen. 284,90 på polet er en riktig fin pris!

Psst! Du følger vel Husets vin på Facebook?