Riesling.
Tyskland.
Syre. Plenty syre!
1.september slippes flaggskipene til de 200 produsentene som inngår i den eksklusive sammenslutningen VDP. Flaggskipene går under betegnelsen Grosse Gewächs (GG), og i forbindelse med førpremieren på den nye årgangen, ble flere av vinene presentert i på en stor smaking i Wiesbaden 25. og 26. august. Der var jeg, og under har jeg oppsummert min opplevelse av årgangen, med tilhørende anbefalinger.
ÅRGANGEN 2013 var en vanskelig årgang for druedyrkerne med utfordrende vær og lav avkastning, hvor streng utvelgelse viste seg å være gjennomgangsmelodien for de som lyktes med vinene sine. Vinene er utpreget syrerike, og likheten med 2010 er slående. Ikke alle har vært like
Flere vinmakere har latt (deler av) vinen gjennomgå malolaktisk gjæring for å myke opp syren litt, og justering av syre (reduksjon) er også en gjennomgangsmelodi. I tillegg har flere vinmakere latt vinene beholde noe restsødme for å parere syresnerten.
REGIONALE OBSERVASJONER er presentert under i samme rekkefølge som vinene ble smakt. Tallene i parentes bak navnet på regionen angir henholdsvis antall smakte og antall tilgjengelige viner fra nevnte region. Under hver region presenteres også vinene jeg mener utmerket seg positivt der og da.
Det er viktig å understreke at flere av vinene var nytappete, og ikke helt klare for å vise seg frem fra sin beste side. NB! Smaksnotatene er tidvis i stakkato stikkordsform, og kan nok oppleves som uegnet for å tilfredsstille både prosakåte norsklærere samt skoleflinke smaksnotattalibanere. Med hensyn til indikert score, er det nærliggende å anta at disse har en ytterligere oppside ved "gjenbesøk" om 6-12 måneder, en luftetur i karaffelen anbefales uansett.
I kjølige MOSEL (13/28) er tørr riesling risikosport, uansett årgang. Kjølige 2013 er som nevnt innledningsvis ikke utpreget vennlig for en slikt klimatisk ytterpunkt som Mosel, og resultatet er også mange syredrevne og magre viner. De som klarte seg best er derimot delikate og forfriskende viner for de som liker sylslank munnglede.
Clemens Busch Marienburg - forførende aromatisk, på lavt volum. Hvite blomster og innslag av krydder. God fruktkonsentrasjon, ren og markerte knivskarp syre fra start til slutt. Slank og smånervøs. (88-90p)
Geheimrat J. Wegeler Doctor - duft av røyk og stein. "Snill" syre og lang, mineralsk utgang. Spriker litt for øyeblikket, men har frukt å spille på fremover. Gi tid på flaske. (89-90p)
Fritz Haag Juffer - nytappet og svovelpreget, luftes fort bort. Dyp, konsentrert fruktighet (sitrondominert). Intens og kraftfull. Saftig syrestruktur, balansert. Sjarm og spenst. (88-89p)
Lille MITTELRHEIN (4/5) inneholder få VDP-produsenter, men er et spennende og undervurdert område. For få viner smakt til å danne seg et inntrykk av området isolert sett. Prisene ligger gjerne noe lavere enn kollegaene fra mer kjente områder, og "solveggen" Wolfshöhles eneste representant var riktig hyggelig.
Ratzenberger Wolfshöhle - spennende nese med røyk, steinbrudd og frisk tropisk fruktkarakter (ananas). "Snill", slank og med et mouthwatering hint av salt i utgangen. Floralt slør bidrar med ytterligere sjarm. (87-89p)
RHEINGAU (16/56): blandet frukt, og det viser seg at det absolutt er mulig å lage vulgærparfymert vin også i 2013. Toppene derimot er solide, og antyder at dette er et godt år for å tone ned vinene noe. Vinmarken Berg Roseneck var gjennomgående gledelig, nedtonet og delikat. Berg Rottlands representanter skuffet derimot, med tilløp til drøy parfyme og kantete syre.
Barth Wisselbrunnen - behagelig moden frukt (mango spesielt) med innslag av urter og blomster. Et uhyre svakt hint av petroleum bidrar positivt. Presis syre, smal og strukturert, kanskje noe Utemmet for øyeblikket, men har konsentrasjon til å håndtere dette. Flasketid gjør godt. (88-89p)
August Kesseler Berg Schlossberg - markant steinpreget mineralitet med innslag av petroleum. Tett og kompakt, med noe restsødme som gir fin fylde og søtlige frukttoner, godt støttet av frisk syre. Sexylubben (fyldig og stram), sjenerøs og lang. (90-92p)
Fritz Allendorf Berg Roseneck - fruktdrevet stil med pære og ananas, men en aromatisk letthet som er noe atypisk for regionen. Elegant og fruktig på smak, pære og lime. Saftig stil, ikke utpreget kompleks og seriøs med ren og silkepreget. (87-88p)
Leitz Berg Roseneck - ikke så dramatisk som Leitz-vinene kan være i mer sjenerøse årganger, og det er hyggelig. Mineralsk med innslag av røyk, blomster og svært nedtonet frukt. Flott viskøsitet, moden frukt som likevel er holdt i sjakk av crisp syre. Ren. (89-91p)
For vinene fra NAHE (14/24) er gjennomgangsmelodien grønn, knytt og stram. Regionen fremstår som en brutal utgave av Mosel, med vinmarken Schlossböckelheim som spesielt drøy. Flere av vinene var svært tilknappede, og vil kanskje røpe mer om et halvt års tid. Likefullt spennende å se om de noensinne "kommer rundt", eller forblir harde for alltid? Vinene fra Schäfer-Fröhlich (seks smakt) var enormt grønne og syremessig out there. Emrich-Schönleber var vesentlig mer tilgjengelig, men fortsatt bestemte og faste.
Emrich-Schönleber Halenberg - mineralsk og røykpreget, med moderat petroleum (nye gummistøvler) og innslag blomster. Grønn frukt og lasersyre. Bestemt grep, og balanserer virkelig på en knivsegg. (88-89p)
RHEINHESSEN (25/42) virker være årgangens stjerne. Pent integrert syre er en generell betraktning. Stor variasjon i stilretning mellom ulike produsenter og vinmarker, uansett påfallende få negative anmerkninger knyttet til syren. Mange gode eksempler på konsentrerte og intense viner: Gunderloch, Wittmann, Kühling-Gillot og Battenfeld-Spanier var høydepunktene. Rothenberg, Pettenthal og Kirchspiel vinmarkshelter, Morstein mer tilkneppet.
Prinz Salm Kirchberg - energisk og eksotisk, mineralsk og fruktpreget på samme tid. Byr på pen fylde, og saftig syrefest. Nytbar for alle som foretrekker syra si noe elevert. (90-91p)
Gunderloch Rothenberg - mineralsk og full av vitalitet. Innsmigrende på en bestemt måte. Vibrerende og solid syrestruktur, uten skarpe kanter. Kjølig og syrlig underliggende frukt. Intens. (90-91p)
Kühling-Gillot Pettenthal - dyp, kraftfull. Som å stikke nese ned i et fat med stein og deretter sitron. Relativt rik frukt, viskøs men likefullt fast. Flott konsentrasjon som spiller med syra leeenge. Topptrent positur. (91-92p)
Wittmann Kirchspiel - intens, dyp, konsentrert og med stålsyre. Tight, sitter lenge. Enormt ung, mye inne. (89-91p)
Battenfeld-Spanier Frauenberg - harmonisk, kompleks, steinpreg, moden frukt av det eksotiske slaget. Leskende og saltpreget, ganske smooth og pent integrert syre. Ikke fullt så bestemt som de ovenfor. (90-91p)
Vinene fra PFALZ (9/49) etterlot et noe schizofrent inntrykk, uten tydelig gjennomgangsmelodi. Noe få viner smakt, men det var noe upresist og lett rufsete over utvalget, med alt fra tung frukt og såpe, via batterisyre til usjarmerende eikebruk. Et riktig solid unntak dog, nemlig:
Reichsrat von Buhl Ungeheuer - varmt, modent og lettkrydret duftbilde med lekre undertoner av honning. Utrolig fast og konsentrert, tar eierskap med sin struktur og saltsyrlige finish. Et beist av en vin. (90-92p)
FRANKEN (3/19): Få viner smakt, varm frukt, mykere syre og mindre konsentrasjon var fellesnevneren.
(Baden og Württemberg ikke smakt.)
Psst! Du følger vel Husets vin på Facebook?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar